En full bleie på tallerkenen

I de siste par åra har det blitt så og si umulig å ha en stille lunch på restaurant i byen. Kafeer og restauranter er invadert av en armada av fødselspermitterte kvinner som ammer rødskrukkede illskrikende unger. Supplert med digre barnevogner og løpende småbarn okkuperer gjenger av nyfødende kvinner bordene i timesvis. Opptatt av å gjøre ingenting.

Hva er det som får disse kvinnene til uten blygsel å vippe ut sine bleke private suppestasjoner i full offentlighet? Er det den fullkomne mangel på sosial trening, eller er det en slags maktdemonstrasjon: Vi har fått barn, vi har fortrinnsrett, og alt annet må vike. Jeg vil gjerne slippe å høre remjinga av småunger som løper som gale rundt restaurantbordene. Jeg vil slippe å forholde meg til sprengfulle jur som skvalper rundt maten min. Jeg blir kvalm av det. Men det er ingen grenser for de mest nyfødende: Hvordan kan enkelte kvinner få seg til å skifte bleie på ungen midt i en restaurant, rett opp i maten til alle andre, og la den fulle bleien ligge igjen på en tom tallerken slik at svineriet må fjernes av betjeningen?

Utesteder er ikke fjøs.