Ja, ikke sant?

Vi har alle hørt det. Noen av oss har tenkt igjennom hva det betyr, og blir gjerne irritert. Ikke sant? Nemlig! Jeg tenker nå på det usigelig plagsomme retoriske etterslepet "ikke sant". Som moteord har det befestet sin plass også innen journalistikken. Det er ikke bare disse identitetsløse etterplaprerne som slenger det på enhver setning automatisk. De plukker jo opp ethvert språklig misfoster ukritisk. Nei det er i sammenhengen med journalister jeg virkelig må protestere, for er det ikke arrogant og selvhevdende til en hver tid å alltid vite det intervjuobjektet forteller deg? Å alltid ha tenkt igjennom, og anse det som en selvfølgelighet det intervjuobjektet sier? For det er det som ligger i utsagnet "ja, ikke sant?". Det ligger en nedlatende holdning i det. Her kommer det et menneske som forteller deg noe alldeles nytt og spennende, og du som journalist sier kjekt: "Ja ikke sant?". Hvorfor spør du da dette mennesket om noe som helst? Du kan jo bare skrive det...ikke sant? Vi har en mer spesiell variant for de mer bastante journalister og her vil jeg ta med tekniske fagfolk som sivilingeniører. Etter min erfaring er det blant de mer rasjonelle kretser vi finner den største forekomsten av denne varianten: "Nemlig". Nemlig understreker på en autoritær måte at du som kommer med utsagnet faktisk har lært noe. Altså lært noe som den du snakker med har skjønt for lenge siden. Den som responderer med "Nemlig" påberoper seg modellmakt, og tillater seg å antyde at du endelig har skjønt det. Selv om vedkommende ikke har hørt et pip om dette nytenkte før. "Nemlig" er et sjansespill, ettersom den som opprinnelig sa noe fornuftig gjerne kan gå videre med et resonnement, og etterhvert avsløre hvor lite den som påberopte seg "nemlig" egentlig visste. Det enkleste er selvsagt å bruke "ikke sant". Det er på en måte mer innarbeidet, arrogant og latterlig som det er. Likevel vil jeg påstå at det å bruke "ikke sant" og "nemlig" kan oppfattes som et forsøk på å kuppe et utsagn, og gjøre seg bedre enn man er. Slikt kan avsløres av en dreven retoriker, og lar den som bruker utsagnene stå igjen som klovn.Tar du sjansen på det? Tar du sjansen på at folk oppfatter det som plagiat og tyveri av sine utsagn når du lettvint prøver å hevde deg selv ved å slenge på "ikke sant"?.

Nemlig!