Høyres problem

For mange av oss var valget i høst en merkelig opplevelse. På den ene side ville vi jo gjerne ha en borgerlig regjering, men på den andre side var det tydelig at en slik regjering var prisgitt et bekymringsfullt overvektig FrP. Jeg var ikke sikker på om jeg var lei meg da de rød-grønne trakk det lengste strået for å være ærlig.

Det som for meg synes å være det største problemet Høyre har å stri med er sitt forhold til FrP. Velger partiet å samarbeide med FrP mister de en rekke moderat konservative velgere samt sine tidligere samarbeidspartnere, og støter de fra seg FrP mister de de mørkeblå velgerne. Resultatet i begge tilfeller er at Høyre risikerer å bli marginalisert, og uten reell innflytelse i politikken. En praktisk del av Høyres politikk, eller det partiet har fått skylda for, er kutt i trygdeytelsene. I det nye arbeidslivet oppfatter folk omstillinger og omorganiseringer som en usikkerhetsfaktor de nå i større grad enn tidligere må ta stilling til. Det er naturlig at worst-case scenario;altså mulig arbeidsledighet/ permittering blir en del av hverdagen. Dette medfører at usikkerheten i hverdagen må balanseres. Mange har jo belånt sine boliger til langt over mønet. I en slik situasjon stiller de rød-grønne i par med Gerd Liv Valla som en garantist gjennom å tilby velgerne en større sikkerhet i egen hverdag. En rekke arbeidstakere oppfatter trolig det nye arbeidslivet med sin privatisering og omstilling som en reell trussel mot deres egen eksistens, og reagerer med å opponere mot dette gjennom sin stemmegivning. Offentlig sektor sysselsetter f.eks mange kvinner som gjennom det odiøse begrepet New Public Management har opplevd å få redusert sine stillinger, og har blitt tvunget til å kjempe om ekstravakter for å få endene til å møtes. Mange av disse er gjerne også aleneforsørgere som allerede lever på et eksistensminimum.

Jeg tror mange velgere oppfatter Høyre som en rasjonelt og elitistisk parti som representerer de ”vellykkede oslofolka”. Mer spiselig enn FrP, men likevel farlig for fremtiden, gitt at den er usikker allerede. Man oppfatter rett og slett ikke Høyre som et parti som tar vare på hele befolkningen. Høyre er slik mange har oppfattet det opptatt av økonomi, få Norge inn i EU, og å dilte etter USA. Om det er slik i virkeligheten tviler jeg på, men det er den oppfatningen som står igjen etter mediadekning og debatter i valgkampen. For meg sitter Ernas utsagn igjen: "Høyre skal lede Norge inn i EU". Det er vel for over 50% av befolkningen et utsagn som ikke treffer innertieren.

Kanskje Høyre skulle benytte tiden i opposisjon til å bygge sin egen identitet på nytt? Alene?