Blogging bak mål?

Etter fire måneders utprøving av blogging i mediaprosjektet jeg arbeider med er heldigvis bloggeperioden forbi. Det var med en viss forventning båret frem av Marshall McLuhans teknologiske determinisme jeg begynte letinga etter det nye løftet mediedemokratiet nå, etter sigende, skulle få. Men 10 000 nye blogger pr. dag bare i USA har satt sine spor også i Norge. Jeg er redd det mangfoldige har blitt synonymt med det uinteressante. Her følger en kjapp oppsummering av de observasjonene jeg gjorde meg. Prosjektrapporten, når den blir ferdig, vil inneholde konkrete tall og teoretiske tilnærminger til temaet.

Hvem blogger?
Sporstidiotene er de best organiserte. Her går det i nitidige analyser av forkjølelse, smurning, trenere og fargen på fotballen. Disse bloggene finnes først og fremst hos VG og Dagbladet, og fungerer nok mest som en aktivitet som trekker lesere til nettutgaven. Kvinner blogger mye. Så vidt jeg kan se mer enn menn. Bloggene er organiserte som venninne-klustere eller som ungdoms-politiske grupper med både unge menn og kvinner. Vennindene har egne blogger, og publiserer innlegg på sine egne og vennindenes blogger. Her gjelder regelen at alle innlegg må være støttende til bloggeier, ellers får det konsekvenser. Det er en overraskende mengde strikkende kvinner med egne blogger der det utveksles oppskrifter og kattebilder. Det er finnes mange feministiske blogger som har lite med feminisme å gjøre. Her dsikuteres det mest hverdagslige ting som kjæreste eller problemer med å få kjæreste ispedd rasende utfall mot menn. Disse bloggene er tette venninne-klustere. Humor og selvironi er fraværende, men innleggene har ofte haleheng av "unnskyldende" smileys. Her er det nok mye frustrasjon som skal ut.

Dagbladet kåret gullbloggen
Gullbloggene i Dagbladets kåring i 2005 var en skuffelse. Den mest besøkte Gullbloggen er skrevet av en temmelig mørkeblå og tabloid kvinne. Her gårdet mest på politiske utfall i mer eller mindre underholdene innpakning. Bloggen var godt besøkt og kunne ha 25-30 innlegg fra lesere under hvert tema. Da bloggeieren publiserte Muhamed-tegningene steg kommentarfrekvensen til over 500 innlegg på en enkelt tråd. Her var det mye aggresjon og anonymitet, og bloggen fremstod som talerør for de ytterliggående mørkeblå bloggerne. Bloggen har linker til mye av disse grupperingene. Kvalitetskriteriene Dagbladet gikk ut fra i sitt valg synes å være at bloggen skulle ha tabloid form, fremstå som lettlest og provokativ, og lett tilgjengelig for massene.

Hva så?
Det er langt mellom seriøse blogger(e). Disse har lite besøk og få innlegg. Blogger er som en uredigert Ordet-Fritt side i en uredigert avis. Dette er tumleplassen til ekstremistene og personer som gjerne skriver rasende innlegg om hundebæsj i papiravisene. Det meste foregår anonymt og er således helt uten verdi. Bloggen er også stedet for intime betroelser og dårlig skulte ønsker om å bli ”oppdaget” som forfatter eller anerkjent som ”politiker”. Det største ønsket er å bli intervjuet på TV eller i avis som blogger. Det går igjen i mange blogger. Få av forsøkene er særlig vellykkede.

Konklusjon
Har blogger i den mengden de eksisterer på nettet noe som helst å si for den politiske dagsorden?: Nei. Her finnes svært lite av verdi. Uttalelser er sjelden underbygget. I høyden klippes det ut biter fra Wikipedia nettleksikon. Blogger skal være folkets talerør i følge mediaforskerne. I den grad folket taler gjennom bloggene er det i såfall en betydelig utfordring å finne budskapet. Kvalitetssikring i form av ”redaksjonell” vurdering kan hjelpe, men problemet er i første rekke at kvalitetsbloggene er umulig å finne i virvaret av nettdagbøker, pusekatthistorier og ureflektert ekstremisme. Demokratiet vil neppe få noe kvalitativt løft av bloggingen som foregår på norske blogger.

En ny karriere som enkerenser?

I kveldens Dagsrevy ble vi presentert for et viktig yrke i Afrika: ”Enkerenser”. En enkerenser må ligge med en enke for å rense henne slik at ikke hun, barna, og hele landsbyen ikke skal bli rammet av sykdom og ulykke. Selve enkerensingen ble styrt av eldre kvinner i landsbyen. Enkerenseren i vår reportasje var en eldre mann som selv mente han nøt stor respekt i landsbyen. Han kunne fortelle at enkene satte stor pris på hans tjenester. Hans velvilje viste han ikke bare gjennom å pliktskyldigst rense enken en sen nattetime, men også gjennom at han etter denne første natten med hva jeg vil kalle en ”forrensing” besluttet å tilbringe hele tre dager hos enken. Dagen etter forrensingen tilbragte han under full oppvartning av enken. Det ble ikke noe sex den dagen. Siste del av rensingen ble utført på den tredje dag. Selv anslo enkerenseren at han hadde renset litt over 20 enker det siste året. Ikke verst for en mann i hans alder. Nå gjenstår det å se om dette yrket vil vekke begeistring i form av eget fagstudium på f.eks. Sosialantropologisk Institutt. Eller som et valgfag i privatskolene. At det er morsommere enn å være ingeniør eller økonom synes i hvertfall klart. Av og til burde man ta inn over seg innovasjoner fra andre kontineneter. Kanskje kunne enkerensing være en ide også i vestlige land? Jeg tror ikke man skal legge så stor vekt på de kledelige protestene enkene selv uttrykte. Tenk heller på alle de stakkars enkene i pels som sitter alene med portvinen rundt om i de norske hjem!

Fremad, I tapre enkerensere! Nu skal eldreomsorgen få nytt innhold!

Ytringsfrihet...for hvem?

I lys av de siste dagers barrikadestorming mot muslimene med liberalister med et haleheng av brunt digitalt grums er det på tide å analysere HVA det er de forsvarer når de hyller Reagan med eget seminar, og en tidligere erkekonservativ populist som tidligere senator Barry Goldwater (fra 60tallets USA). Man kan se det hele i lys av den utviklingen som skjer i dagens USA. Trekker man linjene fra Ronald Reagans dereguleringspolitikk fra 80 tallet trer ENRON skandalen i 2002, og den kraftige monopoliseringen av mediaeierskap frem som en manifestasjon på den utvikling disse ytringsfrihetskjemperne hyller. Er det mye ytringsfrihet å hente der?

Først noen utdrag fra en artikkel av Serge Halimi, Le Monde diplomatique (2002). ”HOW NEO-LIBERALISM TOOK OVER THE WORLD; There is an alternative."

Goldwater spilte på de primitive strengene
“In 1964 Goldwater proved that invoking race and "values" could swing the electorate to the right as voters were restless with income-redistribution policies, which they saw as governmental coercion favouring "minorities" and the poor.”

Uhemmet kapitalisme skaper reaksjonær populisme
[…]“Neo-liberalism’s social failures facilitated its electoral and political success, with unbridled capitalism causing reactionary populism. Both leftwing and rightwing governments adopted policies favouring the rich. Then, with the help of media controlled by wealthy interests, they increased working-class anger at the economic situation until it turned into panic about identity and to calls for "law and order"

Ekstremistene og kapitalistene råder snart grunnen alene
[..]With each day our world edges closer to the dreams of Goldwater, Reagan, Thatcher, Hayek and Friedman. Such figures had weapons that opponents of neo-liberal globalisation could never hope to muster; business interests are not about to finance the research activities of those who seek to overthrow them. The press, now safely in the hands of the multinationals, will do everything it can to discredit anti-establishment protesters. But the protestors do have one advantage: they know that viewing the world solely in terms of commerce is folly. For the foolish ideas of the dominant class to be replaced by the voice of reason - and the interests of most people on earth - it may take the same determination and patience shown by the free marketeers when they first dared to think the unthinkable.

Så hvilken ytringsfrihet? For hvem skal den gjelde?
ENRON skandalen er vel det nærmeste man kommer en manifestasjon av av denne utviklingen. Reagans politikk med deregulering førte til at staten California tapte 20 milliarder dollar til Kennet Lays Enron ved at innbyggerne betalte blodpris for strøm som ikke ble produsert for å presse opp fortjenesten til Enron. Legger man til reaksjonær populisme og fremmedhat parret med forakt for de fattige så er vi i mål. I denne sammenhengen passer provokasjonene mot den muslimske trosretningen som hånd i hanske med at den blir anført av liberalister under forehavende å representere en kamp for ytringsfriheten. Den ytringsfriheten har forbildene til disse liberalistene sørget for å fjerne gjennom å la de multinasjonale selskaper kjøpe opp pressen og monopolisere-, og forhebeholde den herskende klassen retten til ytringer.