Blogging bak mål?

Etter fire måneders utprøving av blogging i mediaprosjektet jeg arbeider med er heldigvis bloggeperioden forbi. Det var med en viss forventning båret frem av Marshall McLuhans teknologiske determinisme jeg begynte letinga etter det nye løftet mediedemokratiet nå, etter sigende, skulle få. Men 10 000 nye blogger pr. dag bare i USA har satt sine spor også i Norge. Jeg er redd det mangfoldige har blitt synonymt med det uinteressante. Her følger en kjapp oppsummering av de observasjonene jeg gjorde meg. Prosjektrapporten, når den blir ferdig, vil inneholde konkrete tall og teoretiske tilnærminger til temaet.

Hvem blogger?
Sporstidiotene er de best organiserte. Her går det i nitidige analyser av forkjølelse, smurning, trenere og fargen på fotballen. Disse bloggene finnes først og fremst hos VG og Dagbladet, og fungerer nok mest som en aktivitet som trekker lesere til nettutgaven. Kvinner blogger mye. Så vidt jeg kan se mer enn menn. Bloggene er organiserte som venninne-klustere eller som ungdoms-politiske grupper med både unge menn og kvinner. Vennindene har egne blogger, og publiserer innlegg på sine egne og vennindenes blogger. Her gjelder regelen at alle innlegg må være støttende til bloggeier, ellers får det konsekvenser. Det er en overraskende mengde strikkende kvinner med egne blogger der det utveksles oppskrifter og kattebilder. Det er finnes mange feministiske blogger som har lite med feminisme å gjøre. Her dsikuteres det mest hverdagslige ting som kjæreste eller problemer med å få kjæreste ispedd rasende utfall mot menn. Disse bloggene er tette venninne-klustere. Humor og selvironi er fraværende, men innleggene har ofte haleheng av "unnskyldende" smileys. Her er det nok mye frustrasjon som skal ut.

Dagbladet kåret gullbloggen
Gullbloggene i Dagbladets kåring i 2005 var en skuffelse. Den mest besøkte Gullbloggen er skrevet av en temmelig mørkeblå og tabloid kvinne. Her gårdet mest på politiske utfall i mer eller mindre underholdene innpakning. Bloggen var godt besøkt og kunne ha 25-30 innlegg fra lesere under hvert tema. Da bloggeieren publiserte Muhamed-tegningene steg kommentarfrekvensen til over 500 innlegg på en enkelt tråd. Her var det mye aggresjon og anonymitet, og bloggen fremstod som talerør for de ytterliggående mørkeblå bloggerne. Bloggen har linker til mye av disse grupperingene. Kvalitetskriteriene Dagbladet gikk ut fra i sitt valg synes å være at bloggen skulle ha tabloid form, fremstå som lettlest og provokativ, og lett tilgjengelig for massene.

Hva så?
Det er langt mellom seriøse blogger(e). Disse har lite besøk og få innlegg. Blogger er som en uredigert Ordet-Fritt side i en uredigert avis. Dette er tumleplassen til ekstremistene og personer som gjerne skriver rasende innlegg om hundebæsj i papiravisene. Det meste foregår anonymt og er således helt uten verdi. Bloggen er også stedet for intime betroelser og dårlig skulte ønsker om å bli ”oppdaget” som forfatter eller anerkjent som ”politiker”. Det største ønsket er å bli intervjuet på TV eller i avis som blogger. Det går igjen i mange blogger. Få av forsøkene er særlig vellykkede.

Konklusjon
Har blogger i den mengden de eksisterer på nettet noe som helst å si for den politiske dagsorden?: Nei. Her finnes svært lite av verdi. Uttalelser er sjelden underbygget. I høyden klippes det ut biter fra Wikipedia nettleksikon. Blogger skal være folkets talerør i følge mediaforskerne. I den grad folket taler gjennom bloggene er det i såfall en betydelig utfordring å finne budskapet. Kvalitetssikring i form av ”redaksjonell” vurdering kan hjelpe, men problemet er i første rekke at kvalitetsbloggene er umulig å finne i virvaret av nettdagbøker, pusekatthistorier og ureflektert ekstremisme. Demokratiet vil neppe få noe kvalitativt løft av bloggingen som foregår på norske blogger.