Ja, ikke sant?

Vi har alle hørt det. Noen av oss har tenkt igjennom hva det betyr, og blir gjerne irritert. Ikke sant? Nemlig! Jeg tenker nå på det usigelig plagsomme retoriske etterslepet "ikke sant". Som moteord har det befestet sin plass også innen journalistikken. Det er ikke bare disse identitetsløse etterplaprerne som slenger det på enhver setning automatisk. De plukker jo opp ethvert språklig misfoster ukritisk. Nei det er i sammenhengen med journalister jeg virkelig må protestere, for er det ikke arrogant og selvhevdende til en hver tid å alltid vite det intervjuobjektet forteller deg? Å alltid ha tenkt igjennom, og anse det som en selvfølgelighet det intervjuobjektet sier? For det er det som ligger i utsagnet "ja, ikke sant?". Det ligger en nedlatende holdning i det. Her kommer det et menneske som forteller deg noe alldeles nytt og spennende, og du som journalist sier kjekt: "Ja ikke sant?". Hvorfor spør du da dette mennesket om noe som helst? Du kan jo bare skrive det...ikke sant? Vi har en mer spesiell variant for de mer bastante journalister og her vil jeg ta med tekniske fagfolk som sivilingeniører. Etter min erfaring er det blant de mer rasjonelle kretser vi finner den største forekomsten av denne varianten: "Nemlig". Nemlig understreker på en autoritær måte at du som kommer med utsagnet faktisk har lært noe. Altså lært noe som den du snakker med har skjønt for lenge siden. Den som responderer med "Nemlig" påberoper seg modellmakt, og tillater seg å antyde at du endelig har skjønt det. Selv om vedkommende ikke har hørt et pip om dette nytenkte før. "Nemlig" er et sjansespill, ettersom den som opprinnelig sa noe fornuftig gjerne kan gå videre med et resonnement, og etterhvert avsløre hvor lite den som påberopte seg "nemlig" egentlig visste. Det enkleste er selvsagt å bruke "ikke sant". Det er på en måte mer innarbeidet, arrogant og latterlig som det er. Likevel vil jeg påstå at det å bruke "ikke sant" og "nemlig" kan oppfattes som et forsøk på å kuppe et utsagn, og gjøre seg bedre enn man er. Slikt kan avsløres av en dreven retoriker, og lar den som bruker utsagnene stå igjen som klovn.Tar du sjansen på det? Tar du sjansen på at folk oppfatter det som plagiat og tyveri av sine utsagn når du lettvint prøver å hevde deg selv ved å slenge på "ikke sant"?.

Nemlig!

Et julebesøk

Jul
Forløst forventning, pakker er smilt til, og en bok er åpnet i duften av nyplukket granbar. Mens snøen daler, og syv sorter blir servert, nyter du julen, som det stykke evighet den er. I mett og tilfreds ettertanke.
Så kan det nok hende at mor pusler seg til under dyna med stumpen i været. Og etter verdens korteste minutt, velter du deg av og tenker fornøyd:

Nissen kom i år også!

Nekte røykere jobb??? Hvorfor?

Verden er full av fanatikere. I næringslivet og byråkratiet finnes de fremste. Nå skal bedriftene søke etter røykfrie medarbeidere. Man kan selvsagt spørre seg hvorfor, og svaret er klart: De er så ofte syke. Ja faktisk mye sykere enn ikke-røykende arbeidstakere..hvor nå de enn har fått den ideen fra. En undersøkelse fra Sverige viser at røykere kan koste arbeidsgiver omlag 30 000 kr mer i året i form av sykefravær enn ikke-røykerne. En såpass tung studie er det selvsagt grunn til å ta alvorlig for den som til daglig leser bibelen som fanden sjøl. Kikker man på norsk statistikk over sykefravær basert på diagnose blir bildet et noe annet. Man skal også ha i mente at det å diagnostisere noen lidelser som resultat av røyking ikke er mulig. Man opererer med større sannsynlighet for enkelte sykdommer for røykere enn ikke-røykere. Det er hjerte-kar sykdommer og lungelidelser. Ok..tilbake til statistikken. Den viser at 11.9 % av alt sykefravær som andel av tapte dagsverk i 2005 er diagnostisert som hjerte-karsykdommer og luftveislidelser. Herunder kommer influensa og forkjølelse. Hjerte-kar sykdommer opptrer stort sett bare hos eldre arbeidstakere, men trygdeetaten oppgir at fraværet øker mest hos de yngre. Vel. Hvis vi går ut fra at 40% av alle som kommer inn under disse to diagnosegruppene er røykere, er vi på et totalt sykefravær som skyldes røyking på ca 5%. Det er ikke mye å bråke med. Hvor mye sykefravær står bedriftsidrettslaget for? Firmafylla? Hva med sosiopaten som leder personalavdelinga, eller....? Har dere regna på det der, gutter? Forøvrig skyldes 42% muskel og skjellettlidelser, og 17,4% mentale lidelser. Man bør vel fikse arbeidsplassen og arbeidsmiljøet først? Jeg mener før man skylder på den lille 5% man har bestemt seg for å gjøre til syndebukk?

Referanser:
http://www.trygdeetaten.no/tall_mrog_mrfakta/Pdf/
2kvartal05/diagnosegrupper_alt.pdf

En full bleie på tallerkenen

I de siste par åra har det blitt så og si umulig å ha en stille lunch på restaurant i byen. Kafeer og restauranter er invadert av en armada av fødselspermitterte kvinner som ammer rødskrukkede illskrikende unger. Supplert med digre barnevogner og løpende småbarn okkuperer gjenger av nyfødende kvinner bordene i timesvis. Opptatt av å gjøre ingenting.

Hva er det som får disse kvinnene til uten blygsel å vippe ut sine bleke private suppestasjoner i full offentlighet? Er det den fullkomne mangel på sosial trening, eller er det en slags maktdemonstrasjon: Vi har fått barn, vi har fortrinnsrett, og alt annet må vike. Jeg vil gjerne slippe å høre remjinga av småunger som løper som gale rundt restaurantbordene. Jeg vil slippe å forholde meg til sprengfulle jur som skvalper rundt maten min. Jeg blir kvalm av det. Men det er ingen grenser for de mest nyfødende: Hvordan kan enkelte kvinner få seg til å skifte bleie på ungen midt i en restaurant, rett opp i maten til alle andre, og la den fulle bleien ligge igjen på en tom tallerken slik at svineriet må fjernes av betjeningen?

Utesteder er ikke fjøs.

Om kvinner og 199,90 shopping

Shopping er kvinnens favorittaktivitet. Hun kan bruke timer, ja endog et helt liv på det. Mens vi leter etter en butikk som har akkurat DEN drillen, leter DE etter NOE. For å tilfredsstille noen underlige behov har handelsstanden funnet opp 199.90 plaggene. Formløse tekstiler som kvinner kan kjøpe seg opp grundig på, for så å slenge rundt over alt uten å bruke. Det er snakk om mengder. SpørsmÅlet vi stiller oss er: Hvorfor? La oss analysere. En typisk kvinnelig handletur består av 3 etapper. Første runde er planløs virring rundt i alle butikkene. Men så usannsynlig det enn kan virke, så har de i løpet av den første turen klart å sortere ut noen butikker for videre granskning. 2. Etappe består i å gjennomgå de utvalgte butikker grundigere. Plagg løftes på og prøves. Siste fase består i å lete etter DET plagget. Da er kandidatene snevret inn betydelig. 3 timer har gått, og du tror muligens det blir handel av det. Men, og her er det viktig for oss menn å tre støttende til når hun kommer hjem; handleturen oppsummeres selvsagt med at «De har jo aldri noe som passer meg». Hun endte selvsagt opp med et plagg til 199.90. Skryt gjerne av objektet, slik at hun får anledning til å beklage seg over at hun aldri finner noe, og dermed uten å kunne angripe deg, kan sette seg selv i offerrollen. Hun vil da føle trygghet.Paradokset ligger i at kvinnen først vil handle for å trøste seg. Resultatet av handleturen er at hun blir mer deprimert, og ender opp med å kjøpe et stykke formløst tekstil for å trøste seg for at hun ikke fant et klesplagg hun kunne kjøpe for å trøste seg med. Resultatet er antakeligvis ikke så katastrofalt som det kan høres ut til. For hun visste på forhÅnd at hun ikke ville finne noe plagg å trøstehandle som hun kunne være fornøyd med. MEN. Kanskje var det hele et skarpsindig planlagt selvbedrag inne i kvinnehodet. For innerst inne visste hun jo at hun ikke hadde rÅd til et nytt flott plagg. Hadde hun derfor funnet, og kjøpt, akkurat DEN kjolen, ville hun fått så dårlig samvittighet at tilværelsen ville ha blitt betydelig mer uutholdelig enn før hun la av gårde for å handle. Moralen er: Man skal være glad for alle 199.90 plaggene som ligger og slenger. Alt har en mening. Alt kunne ha vært verre for både henne og deg.