Sunday, June 04, 2006

KAROSHI - å arbeide seg til døde

Japanerne har vært forbilder i mange år når det gjelder høy utnyttelsesgrad på arbeiderne sine. De har til og med et eget ord som betyr ”å arbeide seg til døde”: KAROSHI.
I den senere tid har det blitt snakket mye om brutaliseringen av arbeidslivet. Det Nye Arbeidslivet har fremstått som en tilpasning til økte krav til inntjening og rasjonalitet i bedriften. Dette er musikk i enhver liberalists ører. Friheten og gleden ved egen utfoldelse er selve kjernen i et blomstrende næringsliv. Målbevisst og rasjonelt eierskap, og ansatte som er fleksible og villige til å arbeide sene kvelder for å fremme karrieren er kjernen i å skape ytterligere vekst og velstand samt nye arbeidsplasser. Tilsynelatende.

Noen av oss har vært med på litt av hvert. Kanskje mer enn litt og en god del av hvert. Det preger kanskje synet på Det Nye Arbeidslivet utover det rent ideologiske og rasjonelle. Det handler for meg om en del enkeltskjebner jeg har opplevd gjennom de siste 15-20 årene.

Jeg jobbet i en av de bransjene som var tøffest på slutten av åttitallet og begynnelsen på nittitallet: Offshore og engineering. Arbeidet var organisert som prosjekter, og gikk ut på å konstruere og bygge en boremodul eller en jacket så fort og bra som mulig. Tidsfristene var presset, mildt sagt. Når et anbud ble antatt ble vi organisert i prosjektgrupper. Vi som jobba med konstruksjon var stort sett ingeniører og karrierebevisste unge folk. Hele tida var det et press på å få ting unna uten at det gikk utover kvalitetssikringa. For min egen del ble det rundt 60 timer arbeid i uka foran DAK-stasjonen. Det var litt i overkant, men som innleid konsulent var ikke det noe problem. Vi tok unna det arbeidet som familiefolka ikke rakk pga. syke barn eller henting i barnehage. Som innleid personell deltok vi bare på prosjekter, så det var liten pause mellom prosjektene. Høyintensivt arbeid hele året, men det betydde godt med penger. I løpet av de prosjektene jeg var med på opplevde jeg mange merkelige fenomener. En periode var det mye sykmeldinger, og folk opplevde kraftige utslag av utslett i ansiktet og på hendene, synsforstyrrelser og kraftig hodepine og hjerte arytmi. 4 av mine kolleger var til lege pga. urolig hjerte. Det var ikke farlig men et tydelig tegn på stress. Utslettene mange fikk kunne skrive seg fra mye tid foran datamaskinene.. Det samme kunne synsforstyrrelsene flere rapporterte skyldes.(Ingen brydde seg om å undersøke det). Ingen av de som hadde disse plagene var alvorlig syke. Likevel gjorde disse symptomene at arbeidskapasiteten ble lavere fordi folk var redde for hva som feilte dem, og mistrivdes. Vi snakker nå om folk i 30-40 årsalderen.

Et prosjekt jeg jobba på i et års tid foregikk i en annen by i landet. Jeg pendla hver uke med fly. Det var et hasteprosjekt. I løpet av det året så jeg tre personer med egne øyne besvime av presset. To av dem falt om i kantina under lunch, og en annen ramla om på kontorstolen sin. En annen person fikk hjerteinfarkt. Han var 35. Men så var det Einar V. Nyutdanna med doktorgrad og prosjektleder. En skikkelig karrierejeger med kone to unger og villa. Han hadde en stigende stjerne i organisasjonen og stod på døgnet rundt. Jeg snakka med ham av og til så vi var på hils. Han styrte prosjektet trygt i havn og fikk nok sikkert medalje. Etter det prosjektet så jeg ham ikke før fire år etterpå. Tilfeldighetene sendte meg til denne byen igjen på oppdrag for et annet firma. Jeg stakk innom det som pleide å være stamstedet vårt under det tidligere prosjektet for en lunch. Og der satt Einar V. Midt på dagen; full som en dupp. Han hadde klart to år til med hardkjøret men hadde slutta, blitt skilt, mista huset og drakk som en svamp. Alt i dass. ”Eg orka ikkje meir. Orka ikkje meir...”. Han ville ikke snakke mer. Han kom aldri tilbake. I en alder av 34 år var han totalt utbrent.

Å ja men det er vel bare enkelttilfeller det der tenker du kanskje. Men det er det ikke. Jeg har jobba i reklame-, og kommunikasjonsbransjen i flere år. Der er dette helt vanlig også. I skvisen mellom kunden, firmaet og seg selv ender et uhyggelig stort antall mennesker opp som vrak. Alkoholiserte og utslitte av presset.

Når er det bra nok?
Det er noe med prestasjonskulturen som ikke passer de pliktoppfyllende og selvutslettende. De sier aldri nei, og er villige til å gjøre hva som helst for å få ei stjerne. Det er kulturen det. Man tåler da vel presset! Av og til priser jeg meg lykkelig for at det ikke gikk slik med meg. At jeg klarte å balansere arbeidsinnsats og kravet til meg selv om kvalitet. Jeg lærte noe viktig i offshorebransjen: Høy kvalitet er TILSTREKKELIG kvalitet. Det er ikke den lille 10% som koster deg hus og heim, og firmaet du jobber penger. Så til syvende og sist handler det om å forstå hva kvalitet innebærer: At du gjør en god nok jobb hvis du leverer den kvaliteten kunden eller sjefen etterspør eller er villig til å betale for.
Det blir tøffere å være leder
Mange mener presset har blitt større de siste åra, og at flere bedrifter i flere bransjer i større grad ansetter folk som er unge fordi de ikke forstår å begrense seg, men er villige til selvutslettende innsats, der overtid er inkludert i lønna. Paradokset er at mange ledere IKKE vil ha det slik. De har vel oppdaga den store hemmeligheten som ligger i at folk gjør bra arbeid hvis de trives. Lederne er imidlertid i skvis fra investorer, eller de distanserte eierne som bare har investert for å få mest mulig avkastning på pengene sine. Undersøkelser viser at høy konfliktnivå mellom ledere og eiere i mange bedrifter. Det som har skjedd er at eierskap har gått fra å være knyttet til lederen som bedrigftseier til eksterne eiere som tenker kortsiktig avkastning.

2 Comments:

Blogger Sexy Sadie said...

Det du snakker om høres ut som en dag på hurtigruta; den er lang og man er stressa og dødssliten fordi man hele tiden er for få på vakt.

Så glad jeg ikke gjør det mer.

Friday, June 09, 2006 11:41:00 pm  
Anonymous Writer'n said...

Sånn er det nok mange som har det, dessverre.

Sunday, June 11, 2006 11:03:00 pm  

Post a Comment

<< Home